På slutten av 1950-tallet var det få som trodde på olje- og gassrikdommer langs norskekysten. Ingen kunne forestille seg hvor viktig olje- og gassnæringen 50 år senere skulle være for det norske velferdssamfunnet. Selv om mange tvilte på at man ville finne olje og gass, ble de første utvinningstillatelsene delt ut på midten av 60-tallet. 50 år senere er olje- og gassnæringen Norges viktigste, både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel av den totale verdiskaping i Norge.
Starten på et eventyr
Det norske oljeeventyret startet i oktober 1962, da mottok norske myndigheter en offisiell henvendelse fra den gang verdens største oljeutvinningsselskap, Phillips Petroleum. Philips søkte om tillatelse for leting etter olje på den norske sokkelen i Nordsjøen. Selskapet tilbød den norske regjering en leiepris på 160.000 dollar per måned. Tilbudet ble av mange sett på som et forsøk på å sikre Phillips Petroleum eksklusive rettigheter på norsk sokkel. Det var helt uaktuelt for norske myndigheter å overlate hele den norske sokkelen til ett selskap.
Det ble dermed bestemt at man først måtte legge en plan for oppdeling av sokkelen og hvilke rettigheter og regler som skulle følge med en konsesjon. Skulle det åpnes for leting måtte man sikre at flere selskaper var inne på feltet. I Mai 1963 proklamerte regjeringen, med Statsminister Gerhardsen i spissen, norsk suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. En ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen, ved regjering, kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Lovforslaget ble enstemmig vedtatt på stortinget.
Phillips Petroleum og Esso var de første selskapene som fikk konsesjon under den nye loven og samme året startet forberedelsene. Tillatelsene ga selskapene rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring. Selv om Norge hadde proklamert sine rettigheter over enorme havområder gjensto det en rekke viktige avklaringer angående deling av kontinentalsokkelen. Primært måtte den norske regjeringen komme til enighet med regjeringene i Danmark og Storbritannia. Forhandlingene startet i Mars 1964 og gikk overraskende enkelt for seg. Allerede året etter, i 1965, ble avtalen om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet signert av de tre landenes regjeringer.
De første konsesjoner
Etter at den norske regjeringen hadde avklart fordeling av kontinentalsokkelen med Danmark og Storbritannia, ble den første konsesjonsrunde utlyst i April 1965. Ved første runde delte den norske regjering ut 22 utvinningstillatelser på totalt 78 ulike blokker i nordsjøen. Tilsammen var det 11 selskaper som søkte konsesjon. Av disse var det 9 selskaper som fikk innvilget sine søknader. Utvinningstillatelsene ga selskapene enerett til å undersøke, bore og utvinne i det tildelte konsesjonsområdet. Den aller første letebrønnen på norsk sokkel ble boret sommeren 1966, men brønnen viste seg å være tørr slik mange mente den ville være. Det skulle faktisk gå nesten 2 år med leting og boring før man traff olje på norsk sokkel. Det første oljefunnet som ble gjort på norsk sokkel var på Balderfeltet i 1967. Funnet var lite og det var dessverre ikke lønnsomt nok på daværende tidspunkt. Faktisk skulle det ta hele 30 år før Balder viste seg lønnsomt nok til å bli bygget ut.
Det norske oljeeventyret slik vi kjenner det i dag startet for alvor med funnet av Ekofisk i 1969. Lille julaften 1969 kunne selskapet Phillips informere norske myndigheter om funnet på Ekofisk. Funnet skulle vise seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs. Philips startet umiddelbart klargjøring for produksjon på feltet. 2 år senere, den 15 Juni 1971, startet Philips som første selskap oljeproduksjon på norske sokkel. Den norske oljeeventyret var offisielt i gang og en rekke store funn fulgte i årene som kom.
