Ekofisk-feltet er et olje- og gassfelt i den sørlige delen av den norske sektoren i Nordsjøen, og var i sin tid det første feltet på norsk sokkel som kom i produksjon. Prøveproduksjonen på Ekofisk startet med den flyttbare riggen Gulftide i 1971. Gulftide var en oppjekkbar boreplattform med fire ben som ble bygget i Glasgow i 1967 for Ocean Drilling & Exploration Co. Gulftide ble klargjort på rekordfart og bare 17 måneder etter at det først ble funnet olje på Ekofisk i 1969, stod den midlertidige produksjonsplattformen klar til å starte produksjonen. Den offisielle åpningen av plattformen som skulle starte det norske oljeeventyret fant sted den 9. juni, og den 15. juni var den første testproduksjonen i gang. Ekofisk-feltet var fram til slutten av 1970 bare er testfelt, men resultatene Gulftide leverte var ekstremt gode og full produksjon startet på feltet året etter.
Gulftide var ikke førstevalget da man skulle velge plattform til Ekofisk, men Norsk Hydro hadde dårlig tid. Det var allerede investert millioner i prosjektet og man trengte avkastning så raskt som mulig. Gulftide var den eneste ledige plattformen på markedet og man hadde dermed ikke annet valg. Plattformen ble bygd om og prosessutstyr for olje og gass ble tilpasset den begrensede plassen som var om bord. Planen var at olje og gass skulle strømme til plattformen fra fire brønner i separate ledninger. På plattformen skulle så olje og gass renses for vann. Gassen ble brent i et flammetårn på riggen, mens oljen gikk via ledninger til to lastebøyer som forbandt plattformen til tankskip.
Arbeidet med prosessutstyret var forholdsvis enkelt. Utfordringen var å skreddersy utstyret til en allerede eksisterende plattform beregnet på en helt annen produksjon. Gulftide hadde aldri tidligere vært brukt under så tøffe forhold som nordsjøen ville by på og de undersjøiske brønnhodene som skulle brukes måtte forsterkes kraftig for å tåle belastningen. Videre måtte det også utvikles et eget lastesystem for bøyene, som måtte fungere i et havområde hvor denne teknologien aldri tidligere hadde vært prøvd ut.
Ulykker på feltet
Oljeutvinning til havs var en relativ ny måte å bore olje på og ofte var det litt prøv og feil mentalitet inn i bildet. Faktum var at man hadde rett og slett ikke nok kunnskap, så man måtte prøve så godt man kunne. Som det dessverre er i menneskets evig jakt etter ny kunnskap og nye erobringer, følger det med en dyr prislapp. Første alvorlige ulykke på Ekofisk kom i april 1977. En ukontrollert utblåsning fra Ekofisk 2/4 B kostet 3 mennesker livet. Bravo-utblåsningen pågikk i 8 døgn, før det lyktes amerikanske brønndrepere, som var fløyet inn fra Houston Texas, å stoppe oljestrømmen. Bravo-utblåsningen er til dags dato det største oljeutslippet på norsk sokkel. Dessverre skulle det bare gå 3 år før det norske oljemiljøet igjen skulle rammes. 13. mars 1980 inntraff den største ulykken på norsk sokkel noen gang. På nabofeltet til Ekofisk, Edda, ble den flytende boligplattformen Alexander L. Kielland rammet av ekstremt hardt vær, som resulterte i at riggen kantret og 123 av de 212 oljearbeiderne ombord omkom.
Ekofisk i dag
Ekofisk-feltet består i dag av flere plattformer som er knyttet sammen med gangbroer. Noen av plattformene er, i likhet med Alexander L. Kielland, frittliggende. Feltet driftes i dag av operatørselskapet Conoco Phillips, og takket være utvikling av ny teknologi kan flere hundre oljearbeidere fortsatt kalle feltet for hjem, selv 40 år etter sin åpning.
Riksantikvaren om status
På oppfordring fra Olje- og Energidepartementet tildelte Riksantikvaren i 2005 Ekofisk status som teknisk-industrielt kulturminne. Det betyr at alt som skjer med anlegget langt ut i nordsjøen som kan ha betydning for ettertidens kunnskap om olje- og gassepoken i Norge, blir nøye dokumentert.
