Gullfaksfeltet er et gass- og oljefelt som ligger i blokk 34/10 på norsk kontinentalsokkel i Nordsjøen. Feltet ble oppdaget i 1979 av Phillips Petroleum Company. Konsesjonen for feltet ble tildelt i 1978 og plan for utbygging ble godkjent i 1981. Produksjon på feltet startet i 1986.
Gullfaks var faktisk det første feltet på norsk sokkel som ble utbygd med bare norske rettighetshavere, og det var første gang et norsk selskap, Statoil, stod for utbygging og drift. Siden Statoil var et meget ungt selskap på den tiden, ble Esso hentet inn som teknisk partner i utbyggingen. Gullfaks er utbygd med tre betongplattformer av typen Condeep-typen.
Condeep er en norskutviklet produksjonsplattform, utviklet og bygget av Norwegian Contractors. Plattformene bygges av armert betong på land og transporteres flytende ut til feltet, hvor de blir sikret til havbunnen ved hjelp av egen tyngde. Plattformer av denne typen er også kjent som gravitasjonsplattformer. Bunnen av plattformen består av store sammenbundne tanker som brukes til lagring av olje og ballastvann som kan justeres fra dekk avhengig av værforhold. Fra bunnseksjonen går ett eller flere hule stålskaft opp til dekket, det er disse stålpilarene man siden konstruerer selve produksjonsområdet og boligdelen av plattformen på.
Condeep-plattformene er av de største plattformene noen gang utviklet. Konstruksjonsprinsippet tillater at man kan bygge plattformer av enorme proporsjoner. Troll A-plattformen, som ble satt i drift på norsk sokkel i 1995, var også bygd som en Condeep-plattform og var den gang verdens største flytende konstruksjon. Da plattformen ble slept ut til feltet veide den hele 1,1 mill. tonn, hadde en grunnflate på 15 mål og en totalhøyde på 472 m. Condeep-plattformer har vist seg å fungere utmerket, spesielt under de tøffe forholdene nordsjøen har å by på.
Allerede i 1995 var det bygd 12 produksjonsplattformer etter Condeep-prinsippet på norsk sokkel. De mest kjente er Gullfaks, Statfjord, Oseberg, Troll A og Sleipner A. I 1998 nominerte tidsskriften The Economist Gullfaks C og Troll A-plattformene som et av verdens ti tekniske undere i vår tid.
Satelitter
Gullfaks-feltet har siden åpningen tidlig på 80-tallet vært et av de mest innbringende feltene på norsk sokkel. Feltet har vist seg å inneholde så store mengder gass og olje at det gjennom årene har blitt satt opp en rekke satellittplattformer på feltet. I dag består Gullfaksfeltet av 4 sattelittplattformer. Gullfaks vest startet produksjon i 1993, menes Gullfaks Lunde, Gullfaks B og C alle hadde produksjonsstart mellom 1994 og 1996. Selv om Gullfaks-feltet har hatt en enorm produksjon i over 30 år, viser nye vurderinger at det fortsatt er nok olje og gass til å drive feltet i 15 år til.
Det spekuleres også i at Gullfaks kan være i bruk om så mye som 40 år. Grunnen er at Gullfaks i dag mottar og behandler all olje fra nabofeltene Tordis og Vigdis. Tordis og Vigdis-feltene har vært i drift siden sent på 90-tallet, men har ikke mulighet for behandling og lagring. Kostnadene ved oppgradering av de to plattformene blir trolig langt dyrere enn å beholde behandling og produksjon på Gullfaks, selv etter at Gullfaks selv ikke produserer råmateriell.
Transport
Gullfaks-plattformen er den eldste plattformen på norsk sokkel som ikke er koblet på et eget transportnettverk. Med andre ord, all olje som utvinnes på feltet lagres fortsatt i nedsenkbare tanker på feltet. Stabilisert olje lagres i behandlingstanker før de blir lastet av feltet via lastebøyer til skip. Denne transporten er organisertav et eget selskap, I/S Gullfaks Transport. All gass som blir utvunnet på feltet, enten via Gullfaks selv eller en av satellittene, blir transportert gjennom statpiper til Kårstø i Rogaland. Her blir kondensatet skilt ut, mens tørrgassen transporteres direkte til Emden i Tyskland.
